|
| Historien måtte skrives om igjen,- før og etter 6.feb.1958. |
06.02.2010 22:14:21 |
| Synes jeg må skrive litt historikk om Manchester United. Og det akkurat i dag 6.februar. |
|
Manchester United markerte i dag lørdag at det var 52 år siden flyulykken i München med ett minutts stillhet før seriekampen mot Portsmouth hjemme på Old Trafford. En kamp som for øvrig United vant helt overlegent og fult fortjent 5-0. Det er ikke alt for ofte at det er kampdag på akkurat denne datoen, sist gang det skjedde at United spilte på akkurat denne dagen var for 11 år siden og da kom Solskjær innpå som innbytter og scoret 4 mål mot Nottingham Forest i løpet av ett kvarter. Han var ikke med i dag, men var garantert i Manchester og det streifet nok tankene blant han og mange andre også.
Det som skjedde da for 52 år siden som rystet en hel fotball-verden, var at Manchester United var på vei hjem fra kvartfinale i europacupen mot Røde Stjerne 6. februar 1958. Flyet landet i München for å fylle drivstoff. Da flyet skulle ta av igjen i det tette snøværet, gikk det galt. 23 mennesker mistet livet.
Blant de omkomne var de åtte Manchester United-spillerne Roger Byrne (28), Geoff Bent (25), Eddie Colman (21), Mark Jones (24), David Pegg (22), Tommy Taylor (26) og Liam Whelan (22) døde samme dag, mens kanskje det største talentet på de Britiske øyer noen sinne (jeg har ikke glemt George Best) Duncan Edwards (21) sovnet inn 15 dager senere. Klubbsekretær og tidligere manager Walter Crickmer, samt trenerne Tom Curry og Bert Whalley, var også blant de omkomne. Manager Matt Busby svevde mellom liv og død i ukevis, før han omsider kviknet til og ble utskrevet fra sykehuset i München. Jack Blanchflower og Johnny Berry spilte aldri igjen, som følge av skader de pådro seg i ulykken.
For å ikke skryte på meg alle fakta fra egen hjerne så utgir jeg ett redusert utdrag ifra en av de mange bøkene som er skrevet om Manchester og som også gjengir litt av hendelsesforløpet på en måte som kan interessere flere enn bare ManU fan.
Hjulene jobber mot snøen. Det snør tett.
- Det er din tur til å gi, sier Albert Scanlon, og skyver kortstokken over til Bill Foulkes.
Hjulene roterer raskere.
- Er vi over bakken, roper Frank Taylor til Bobby Charlton i setet foran.
Flyet akselerer, og nærmer seg slutten av rullebanen. Noen småler.
- Det er ingenting å le av. Vi kommer alle til å bli drept, roper Johnny Berry.
- Hvis dette er døden er jeg klar, svarer Liam Whelan.
Flyet har nådd lengre enn på de to første forsøkene.
- Gud hjelp oss, vi klarer det ikke, skriker flykaptein Rayment.
Matt Busby løfter automatisk hendene som beskyttelse.
Deretter et øredøvende smell.
Stille, stille, stille... Først høres ingenting. Snøen som daler gir ingen lyd. Så kommer en vislelyd av noe som lekker. Som en evighet senere, kommer jamringen av mennesker som har det vondt. Skrikene av smerte og redsel. Det er mørkt. Altfor mørkt. Ingen lys over setene. Intet lys fra cockpiten. Ingen lys utenfor. Total hjerteformørkelse. Alt er over. Alt begynner.
Det sies at livet kan snus på en 5-øring. Manchester Uniteds historie ble totalforvandlet i løpet av få sekunder. Klokken 15.03.10 hadde kontrolltårnet i München for siste gang kontakt med Zulu Uniform 609, som var kodenavnet på flyet som fraktet United den fatale dagen. Snaut femti sekunder senere skjedde det grusomme. Til tross for to mislykkede forsøk på ta av, satset pilotene Thain og Rayment på et tredje forsøk. Hjulene hadde periodevis låst seg de to første forsøkene. Overlevende har senere sagt at ventetiden i terminalen var overraskende og mistenkelig kort.
Tredje gangen gildt heter det så fint. Tredje gangen fatalt passer bedre, om man har United og flytragedien i tankene. På det tredje og siste forsøket klarte aldri flyet å ta av, men braste i stedet i voldsom fart inn i noen bygninger utenfor rullebanen. En kollisjon så kraftig at den tok livet av 23 av de 44 menneskene om bord i flyet. Inkludert åtte spillere for ”Busby Babes”, kallenavnet for Matt Busbys unge, lovende lag. Ytterligere to ble så hardt kvestet at de aldri spilte fotball igjen. To trenere og klubbsekretæren var også blant de døde. 06.02.1958 – Den svarteste dagen i Uniteds historie.
Busby bebreidet senere seg selv for at han ikke satte en stopper for å gå om bord den tredje gangen. Det var mange som hadde en dårlig følelse.
- Det kreves en modig mann for å være en feiging, sa Harry Gregg idet laget gikk mot flyet for siste gang.
Med det mente han at mange nok hadde lyst til å si ”nei, vi går ikke om bord”, men ingen våget å si det.
Gregg fikk senere Dronningens fortjenestemedalje for modighet. Til tross for sterke advarsler fra kaptein Thain om at flyet kunne eksplodere når som helst, krabbet Gregg inn i flykroppen og hentet ut en kvinne og hennes ett år gamle baby. Gregg dro også vekk Bobby Charlton og Dennis Viollet, som lå halvveis inne i flyvraket.
Dagen forandret alt
Gregg var den eneste i tillegg til Johnny Berry og Tommy Taylor som ikke var avlet opp av klubben. Busby Babes hadde vunnet ligaen to år på rad, tapt FA-cupfinalen 1957 høyst ufortjent. Nå hadde de nådd semifinalen i Serievinnercupen for andre året på rad. Alle ventet på noe stort. Virkelig stort. Ligagull for tredje året på rad. Ja, men mer enn så. Dobbel. Treble. You name it.
- Vi kunne vunnet båtracet, sa Sir Matt senere.
I stedet stoppet alt der. På rullebanen i München. Stoppet og begynte. For klubbens historie måtte skrives om. Den var aldri rosenrød før, men nå ble United-historien brått blodrød. Før og etter 6. februar 1958. Sånn er det med Manchester United. Det har gått et halvt århundre siden den grusomme dagen. Dagen som forandret alt. For de åtte spillerne som døde, og de pårørende av dem. For de to som aldri mer kunne spille fotball. For de andre ”heldige” 19 som overlevde. For alle oss som kom etter. For Manchester United. For fotballverden.
- Måtte fortsette
Sandy Busby, Sir Matts eneste sønn, har sagt at om det ikke hadde vært for hans mor, hadde Matt Busby sluttet der og da. Ingen kunne i så fall bebreidet mannen. Hans livsverk lå igjen blant skrap og metall på en snødekt rullebane i München. I tillgg balanserte han på en knivsegg mellom liv og død i over en måned. Tre ganger fikk han, som tradisjonen er for katolikker som ligger for døden, den siste olje. Like fullt ramlet han ned på den riktige siden av knivseggen. Han gikk videre. Han førte Manchester United videre.
- De guttene som døde i München hadde ønsket at du ville fortsatt, sa Matt Busbys kone Jean, ifølge Sandy.
Mot alle odds klarte United å komme helt til FA-cupfinalen tre måneder etter München-tragedien. Busby ble rådført da de skulle designe drakten og emblemet. Busby tok for anledningen bort klubbmerket, og erstattet det med fuglen Føniks. Symbolikken kunne ikke vært klarere:
Manchester United reiser seg. Igjen. Alltid!
10 år senere i 1968 vant ”nye” Busby Babes finalen i europacupen etter og ha slått Benfica 4-1 etter ekstra-omganger!!!
Manchester United reiser seg. Igjen. Alltid!
R.I.P
|
Kommentarer:
| Visepresidenten sier: |
09.02.2010 15:58:07 |
Je tenkte je skulle vente mæ å kommentere dænni tel united supportera hadde fått sagt sine medfølende velvalgte ord, men dæ skjer jo itte så:
RESPECT Olsen for veldig opplysende læsning som gir ettertanke.
Vanskelig å begrunne et ekte hat-forhold tel en klubb med en slik historie.
Skar itte sjå bort ifra at je å Maana`n intar rad 1 på drømmenes teater også ved en senere anledning.
R.I.P |
|
| Presidenten sier: |
09.02.2010 20:28:33 |
| Du er bra mann Terje. Å je ser med glede fram til neste Mannakaster-tur, men da droppe vi hockey-kampen, sjøl om det var en artig opplevelse :-) |
|
Siste 10 nyheter:
|
|
Akevitt forbud på Guttas arrangement?
|
|
løkkecup 2006
(høyreklikk og velg lagre som.. ca 25 MB)
Foreningen guttas ble startet i 1998 på et julebord hos storbonden Lars på Røne Nordre. Medlemmene kommer fra flatbygden, nærmere bestemt
Stange og Tangen.
 |
| For å laste ned, høyreklikk og velg lagre mål som. |
|
